ETTERTIDEN

Lenge har jeg tenkt på å skrive et innlegg om min avskjed til California, Sonoma, mine venner, lærere og min kjære familie. Jeg har ikke greid det. Tankene mine går rundt i hodet i ett stup. Tanker om alt jeg kunne gjort annerledes. Tanker om hva som kunne vært bedre. Men mest tanker om hvor bra jeg hadde det og hvor heldig jeg var. For meg er det hardt å skrive om min opplevelse som utvekslingsstudent. Det bringer fram minner og får meg bare til å gråte, med glede og smerte. 

Det å dra på utveksling er så mange ting på en gang. Aldri i livet hadde jeg trodd at jeg faktisk skulle gjøre det. Jeg trodde jeg kom til å avlyse det hele. For jeg er ikke typen til å dra fra mitt hjem. Eller min kjære familie og venner. Jeg har alltid vært en hjemme person. Hvorfor gjorde jeg det? Noen ganger i livet må man bare ta en sjanse! Kaste seg inn i noe som skremmer vettet av deg. Oppleve noe nytt og utfordre seg selv. Det var det jeg gjorde. Det er ikke ofte at jeg sier jeg er stolt over meg selv, men stoltheten jeg bærer på nå skinner i meg. Herregud så glad jeg er for at jeg gjorde utveksling. Utveksling forandret livet mitt og meg på så mange måter. Det lærte meg å bli mer ansvarsfull. Å være storesøster. Å bli sterkere. Å ta alt med et smil.  Bli bedre kjent med meg selv. Si mine meninger. Bli så nærme en familie på så kort tid. Kle meg i det jeg vil. Gå ut av komfort sonen. Og så mye mye mer. Jeg ville aldri i verden vært foruten denne opplevelsen.

Det å komme hjem har vært fantastisk på mange måter og det har vært utrolig godt å se familie og venner igjen. Men det var også et stort stikk i brystet. Plutselig hadde jeg ikke et hjem i denne verden, men ett til på den andre siden. Det er rart. Men også en stor ære. Det gjør vondt og savnet er uendelig stort. Å brått ikke se min vertsfamilie etter så mange måneder gjør noe med meg. Noen har kommentert på at jeg har vært litt sur i det siste. Det er ikke sant. Jeg har vært lei meg, og jeg er lei for det. Når du drar på utveksling drar du fra familie og venner, men til slutt kommer du tilbake. Det er ikke det samme når du drar fra ditt vertsland, for innerst inne vet du at det aldri kommer til å bli som det igjen og kanskje kommer du ikke til å se dem så ofte. Hvordan går du fra å se dem hver dag til så sjelden? Muligheten for å flytte er jo der, men igjen hvordan kan jeg dra fra min familie og venner her? Det er likevel ikke det samme som et utvekslingsår med en vertsfamilie, high school, nye venner, ny mat, ny kultur og mange nye opplevelser. 

Jeg vet at mange som har vært på utveksling tar det veldig bra å komme hjem. Jeg var ikke en av dem. Ikke missforstå jeg var kjempeglad for å være hjemme, men det var ikke helt det samme som før. Det er skremmende å tenke på at jeg ikke så lyst til å dra hjem. Det var ikke stedet, men menneskene. Mest av alt vertsfamilien min. For noen fantastiske mennesker! Jeg føler meg så utrolig heldig at jeg er en del av dem!  Å brått ikke våkne opp tidlig på morgenen av føtter som løper i gangen får meg nesten til å felle en tåre. Eller lille Ellie som står ved kanten av senga mi , som forsøker og lukke opp øyna mine. Eller alle filmkveldene vi hadde med popkorn. Vertsfar som sto og følgte med til de grader på hvordan popkornet poppet. Hvordan Garrett gikk rundt og rundt i huset når han var stresset. Eller hvordan han alltid ville kose med meg. Se film med vertsmor klokka halv sju på morgenen og tv-seriene vi så på. Hjelpen til lekser. Hvordan alltid vertsmor var så opptatt av å ta på negllakk på meg og ta ansiktmasker. Alle samtaler med henne og vertsfar. Hvordan jeg slåss Kung Fu med eldste bror. Eller hvordan han kalte meg Nii-naaaaa. Når vertsfar og jeg sang sammen, eller vertsmor og jeg som alltid sang feil versj. Kaffe på morgenen som jeg alltid fikk av vertsfar. Det er slike små ting jeg savner mest, men til sammen blir de alle store. Det å være store søster ga meg kanskje en av de største gledene ut av det hele. Det kan jo være veldig slitsomt, men gud som jeg elsket det. Aldri i hele mitt liv ville jeg trodd av at å være store søster skulle gi meg så mye. Og jeg vet at jeg kunne gjort alt for disse tre småsøskene mine, det er ingen ord på hva de betyr for meg. De har lært meg mer om kjærlighet enn mange andre. Litt sykt er det å tenke på at jeg kun har kjent vertsfamilien min i litt over ett år. Det føles som en evighet. Vertsmoren min har vært min sterkeste sidespiller hele tiden, hun har alltid vært der og er der fortsatt. Og selv om jeg nå kun har kjent henne litt over et år, kjenner hun meg nesten bedre enn alle andre som har vært i livet mitt siden første stund. Vi er utrolig like, skremmende nok. Vertsfar og jeg har det alltid gøy sammen. Vi synger. Vi snakker. Vi ler. Vi lager mat sammen. Hva er det jeg ikke gjør med denne familien? Det å forlate dem er med hånden på hjertet det vanskligste jeg har gjort. Jeg sto der på flyplassen. Hadde gått gjennom sikkerhetskontrollen, men kom meg ikke et skritt videre. Jeg sto der og så på dem på den andre siden. Og de jo gikk jo heller ikke. Så jeg ble stående å se på dem, inntil en jeg faktisk kjente utrolig nok gikk forbi meg og jeg fikk endelig gått avgårde. Hadde det ikke vært for han hadde jeg sikkert stått der til siste stund med tårene i øynene.

Jeg har nå vært hjemme i mange uker. Tiden går fort. Tiden går sakte. Jeg har det utrolig bra hjemme, og tiden borte har vist meg hvem mine virkelige venner er. Jeg har formet sterkere bånd med noen jeg ikke var så nærme før jeg dro. Mens med andre nærmere har gått litt ut på sidelinjen. I morgen begynner skolen og det er tilbake til mine norske vaner. Det blir spennende. Det blir hardt. Det blir fint. Det blir annerledes igjen. Det forandrer uansett ingenting. Utvekslingsåret vil alltid være i tankene mine. Spesielt vertsfamilien. Mitt bånd med de er like sterkt som tiden da jeg bodde hos de. Jeg savner de mer enn noe annet. Men jeg vet godt at det aldri kommer til å bli noe avskjed til dem. De er i hjertet mitt og jeg vet med sikkerhet at en gang om ikke så altfor lenge skal jeg tilbake. Hadde dratt tilbake hele tiden jeg, hadde det ikke vært så dyrt og hadde jeg hatt mer tid. En kjærlighet som denne har jeg aldri følt før og den må tas vare på. Heldig er jeg som får besøk av vertsmor snart i Oktober. Det blir utrolig stas.

#utveksling #EF 

-9na

 

 

Ingen kommentarer

Sofie
-17.08.2014 kl:14:04


<3

Skriv en ny kommentar





Design av:


INGVILD AASHEIM hits